Lourdes Cardenal / Wikimedia Commons / CC BY-SA 3.0
Husene står oven på hinanden i en halvcirkel omkring havnen, malet lyserøde, gule, turkise og okker, og hvert eneste vindue vender ud mod vandet. Det er ikke tilfældigt. Ingen i Cudillero ville give afkald på havet, så byen voksede opad i stedet for udad, og resultatet er et amfiteater med tretten hundrede mennesker i.
The houses stand on top of one another in a half-circle around the harbour, painted pink, yellow, turquoise and ochre, and every single window faces the water. That is not an accident. Nobody in Cudillero was willing to give up the sea, so the town grew upward instead of outward, and the result is an amphitheatre with thirteen hundred people in it.The gully down to the harbour is the only flat ground, and there is not much of it. Everything else is cliff. So they built upward, house above house, joined by stairs and alleys instead of streets — you cannot drive in Cudillero, you can only walk. The colours are not tourist decoration: the fishermen painted their houses with what was left over from the boats, and the habit stuck.People from the town itself call themselves pixuetos, not cudillerenses like the rest of the municipality, and they have their own dialect — pixueto — still spoken by the oldest. There are theories about where it comes from, and they all disagree. Walk up the stairs to the lighthouse on La Garita: from there you see the whole amphitheatre below you at once, and that is where the photograph is.
Die Häuser stehen übereinander in einem Halbkreis um den Hafen, rosa, gelb, türkis und ocker gestrichen, und jedes einzelne Fenster zeigt aufs Wasser. Das ist kein Zufall. Niemand in Cudillero wollte auf das Meer verzichten, also wuchs der Ort nach oben statt in die Breite — heraus kam ein Amphitheater mit dreizehnhundert Menschen darin.Die Schlucht hinunter zum Hafen ist die einzige ebene Fläche, und davon gibt es wenig. Alles andere ist Felshäng. Also baute man nach oben, Haus über Haus, verbunden durch Treppen und Gassen statt Straßen — in Cudillero kann man nicht fahren, nur gehen. Die Farben sind keine Touristendeko: Die Fischer strichen ihre Häuser mit dem, was von den Booten übrig war, und die Gewohnheit blieb.Die Leute aus dem Ort selbst nennen sich pixuetos, nicht cudillerenses wie der Rest der Gemeinde, und sie haben ihren eigenen Dialekt — pixueto —, den die Ältesten noch sprechen. Über seine Herkunft gibt es Theorien, und sie widersprechen einander alle. Geh die Treppen hinauf zum Leuchtturm auf La Garita: Von dort siehst du das ganze Amphitheater auf einmal unter dir, und dort ist das Bild.
Les maisons s’empilent en demi-cercle autour du port, peintes en rose, jaune, turquoise et ocre, et chaque fenêtre regarde l’eau. Ce n’est pas un hasard. Personne à Cudillero n’acceptait de renoncer à la mer, alors le village a poussé vers le haut au lieu de s’étaler, et il en résulte un amphithéâtre habité par treize cents personnes.Le ravin qui descend au port est le seul terrain plat, et il n’y en a pas beaucoup. Tout le reste est falaise. On a donc bâti vers le haut, maison sur maison, reliées par des escaliers et des ruelles plutôt que par des rues — à Cudillero on ne roule pas, on marche. Les couleurs ne sont pas un décor pour touristes : les pêcheurs peignaient leurs maisons avec ce qui restait des bateaux, et l’habitude est restée.Les gens du bourg lui-même se disent pixuetos, et non cudillerenses comme le reste de la commune, et ils ont leur propre parler — le pixueto — que les plus âgés pratiquent encore. Sur son origine, les théories abondent et se contredisent toutes. Monte les escaliers jusqu’au phare de La Garita : de là tu vois tout l’amphithéâtre d’un coup sous toi, et c’est là qu’est la photo.
Hvorfor den ser sådan ud
Kløften ned til havnen er den eneste flade plads, og der er ikke meget af den. Alt andet er klippeside. Så byggede man opad, hus over hus, forbundet af trapper og smøger i stedet for gader — man kan ikke køre i Cudillero, man kan kun gå. Farverne er ikke turistpynt: fiskerne malede husene med det maling der var tilovers fra bådene, og skikken sad fast.
Ingen ville miste havet af syne. Så byen voksede opad.
Pixuetos
Folk fra selve byen kalder sig pixuetos, ikke cudillerenses som resten af kommunen, og de har deres egen dialekt — pixueto — som stadig tales af de ældste. Der er teorier om hvor den kommer fra, og de er alle sammen uenige. Gå op ad trapperne til fyret på La Garita: derfra ser du hele amfiteatret nedad på én gang, og det er der billedet er.
Deres egen dialekt. I en by på tretten hundrede.
Uden for byen, oppe ved indfaldsvejen. Nede ved havnen er der ikke plads.