Sletten er flad hele vejen, og så stikker der et spir op af den, længe før du kan se byen under det. En ung mand kom hertil i 1608 for at være biskop, kaldte stedet det mest mudrede bispesæde i Frankrig, og brugte femten år på at komme videre. Han hed Armand Jean du Plessis. Senere kaldte alle ham kardinal Richelieu.
The plain is flat the whole way, and then a spire sticks up out of it, long before you can see the town underneath. A young man arrived here in 1608 to be bishop, called the place the muddiest bishopric in France, and spent fifteen years getting out of it. His name was Armand Jean du Plessis. Later everyone called him Cardinal Richelieu.Notre-Dame-de-l'Assomption is not one building but a stack: Romanesque at the base, Gothic above, a classical 17th-century front and a neo-Gothic spire from the 19th. The town has been destroyed and rebuilt so many times that the cathedral carries the whole of French architectural history at once. The one Richelieu knew is no longer standing. The organ is a Cavaillé-Coll — a gift from Napoleon III. The bishopric was created in 1317, and the bishop's palace still stands across the cloister.Five minutes' walk away is the other reason to stop: a four-hectare park given to the town by a man named Pierre-Hyacinthe Dumaine. There is a bandstand, an avenue of yews clipped into pyramids leading down to a green theatre, an octagonal basin with bronze naiads, an orangery and a grotto. And then there is the box hedge: it is clipped into scenes from La Fontaine's Fables. A fox, a crow, a lion. They simply stand there on the grass, waiting for someone to recognise them. Add the bandstand, the octagonal basin with its bronze naiads, the orangery and the grotto in the rock garden. Richelieu did get out, by the way: he gave up the bishopric in 1623, and less than ten years later he was effectively running France. The town he called the muddiest bishopric has never held it against him — his name is everywhere here.
Die Ebene ist die ganze Zeit flach, und dann ragt eine Turmspitze heraus, lange bevor du die Stadt darunter siehst. Ein junger Mann kam 1608 hierher, um Bischof zu sein, nannte den Ort das verdreckteste Bistum Frankreichs und brauchte fünfzehn Jahre, um wegzukommen. Er hieß Armand Jean du Plessis. Später nannten ihn alle Kardinal Richelieu.Notre-Dame-de-l'Assomption ist kein Bauwerk, sondern ein Stapel: unten romanisch, darüber gotisch, eine klassizistische Fassade aus dem 17. und ein neugotischer Turmhelm aus dem 19. Jahrhundert. Die Stadt wurde so oft zerstört und wieder aufgebaut, dass die Kathedrale die gesamte französische Architekturgeschichte auf einmal trägt. Die, die Richelieu kannte, steht nicht mehr. Die Orgel ist eine Cavaillé-Coll — ein Geschenk Napoleons III. Das Bistum wurde 1317 gegründet, und der Bischofssitz steht noch heute auf der anderen Seite des Kreuzgangs.Fünf Gehminuten entfernt liegt der zweite Grund zu halten: ein vier Hektar großer Park, den ein Mann namens Pierre-Hyacinthe Dumaine der Stadt schenkte. Es gibt einen Musikpavillon, eine Allee pyramidenförmig geschnittener Eiben, die zu einem grünen Theater führt, ein achteckiges Becken mit bronzenen Najaden, eine Orangerie und eine Grotte. Und dann ist da der Buchsbaum: er ist zu Szenen aus La Fontaines Fabeln geschnitten. Ein Fuchs, ein Rabe, ein Löwe. Sie stehen einfach im Gras und warten darauf, dass jemand sie erkennt. Dazu ein Musikpavillon, ein achteckiges Becken mit bronzenen Najaden, eine Orangerie und eine Grotte im Steingarten. Richelieu ist übrigens weggekommen: 1623 gab er das Bistum ab, und keine zehn Jahre später regierte er faktisch Frankreich. Die Stadt, die er das verdreckteste Bistum nannte, hat ihm das nie übelgenommen — sein Name steht hier überall.
La plaine est plate tout du long, et puis une flèche en sort, bien avant qu'on aperçoive la ville en dessous. Un jeune homme est arrivé ici en 1608 pour être évêque, a qualifié l'endroit du plus crotté évêché de France, et a mis quinze ans à en partir. Il s'appelait Armand Jean du Plessis. Plus tard, tout le monde l'a appelé le cardinal de Richelieu.Notre-Dame-de-l'Assomption n'est pas un édifice mais un empilement : du roman à la base, du gothique au-dessus, une façade classique du XVIIe siècle et une flèche néogothique du XIXe. La ville a été détruite et rebâtie tant de fois que la cathédrale porte toute l'histoire de l'architecture française d'un seul coup. Celle que Richelieu a connue n'est plus là. L'orgue est un Cavaillé-Coll — un cadeau de Napoléon III. L'évêché a été créé en 1317, et le palais épiscopal se tient toujours de l'autre côté du cloître.À cinq minutes à pied, l'autre raison de s'arrêter : un parc de quatre hectares offert à la ville par un certain Pierre-Hyacinthe Dumaine. Il y a un kiosque à musique, une allée d'ifs taillés en pyramides qui descend vers un théâtre de verdure, un bassin octogonal avec des naïades de bronze, une orangerie et une grotte. Et puis il y a le buis : taillé en scènes des Fables de La Fontaine. Un renard, un corbeau, un lion. Ils sont simplement là sur la pelouse, à attendre que quelqu'un les reconnaisse.
Katedralen
Notre-Dame-de-l'Assomption er ikke ét bygværk men en stak: der er romansk i bunden, gotisk ovenpå, en klassicistisk facade fra 1600-tallet og et nygotisk spir fra 1800-tallet. Byen er blevet ødelagt og genopført så mange gange at katedralen bærer hele den franske arkitekturhistorie på én gang. Den Richelieu kendte, står der ikke længere. Orglet er et Cavaillé-Coll — en gave fra Napoleon 3. Bispesædet blev oprettet i 1317, og bispegården ligger stadig på den anden side af klostergangen.
Køligt derinde. Man hører sine egne skridt hele vejen op ad midtergangen.
Jardin Dumaine
Fem minutters gang derfra ligger den anden grund til at standse: en park på fire hektar, foræret til byen af en mand ved navn Pierre-Hyacinthe Dumaine. Der er en musikpavillon, en allé af taks klippet i pyramider der fører ned til et grønt teater, et ottekantet bassin med najader i bronze, en orangeri og en grotte. Og så er der buksbommen: den er klippet til scener fra La Fontaines fabler. En ræv, en ravn, en løve. De står der bare på græsset og venter på at nogen genkender dem. Dertil musikpavillonen, det ottekantede bassin med najader i bronze, orangeriet og grotten i stenhaven. Richelieu slap i øvrigt væk: han opgav bispesædet i 1623, og under ti år senere regerede han i praksis Frankrig. Byen, han kaldte det mest mudrede bispesæde, har aldrig taget ham det ilde op — hans navn står overalt her.
En ræv i buksbom. Det er sværere at gå forbi end man tror.
D746/D949 over Vendée-sletten. Byen ligger fladt — spiret ses længe før afkørslen.