Sankt Hans aften 1674 sprang en dreng i floden her og forsvandt. Fem år senere fangede fiskere i Cádiz-bugten — otte hundrede kilometer sydpå — et væsen der lignede et menneske, var dækket af noget der lignede skæl, og ikke kunne tale. Efter måneder fik de ét ord ud af ham: Liérganes. De sendte ham hjem. Han boede her i ni år uden at sige noget, og så gik han ned til vandet igen og kom aldrig tilbage.
On Saint John's Eve 1674 a boy jumped into the river here and disappeared. Five years later fishermen in the bay of Cádiz — eight hundred kilometres south — caught a creature that looked human, was covered in something like scales, and could not speak. After months they got one word out of him: Liérganes. They sent him home. He lived here for nine years without saying anything, and then walked down to the water again and never came back.Liérganes is on the CA-160 between Solares and Miera, twenty kilometres south-east of Santander. The car can stay by the bridge. The village is small enough to walk in half an hour, and the old stone bridge over the Miera is where you start.The boy was called Francisco de la Vega Casar, and the story is not folklore alone — it was recorded and examined by Benito Jerónimo Feijoo in his Teatro Crítico Universal in the eighteenth century, and he thought it true. The soberest explanation today is that he wandered south or stowed away on a ship, and that the years alone did the rest. The village itself is listed as a whole: stone houses with carved coats of arms, cobbled streets, and behind it two round hills the Cantabrians have given a name they enjoy.
In der Johannisnacht 1674 sprang hier ein Junge in den Fluss und verschwand. Fünf Jahre später fingen Fischer in der Bucht von Cádiz — achthundert Kilometer weiter südlich — ein Wesen, das menschlich aussah, mit etwas wie Schuppen bedeckt war und nicht sprechen konnte. Nach Monaten bekamen sie ein Wort aus ihm heraus: Liérganes. Man schickte ihn heim. Er lebte neun Jahre hier, ohne etwas zu sagen, ging dann wieder hinunter ans Wasser und kam nie zurück.Liérganes liegt an der CA-160 zwischen Solares und Miera, zwanzig Kilometer südöstlich von Santander. Das Auto kann an der Brücke stehen. Der Ort ist klein genug für einen halbstündigen Rundgang, und die alte Steinbrücke über den Miera ist der Anfang.Der Junge hieß Francisco de la Vega Casar, und die Geschichte ist nicht nur Folklore — Benito Jerónimo Feijoo hat sie im 18. Jahrhundert in seinem Teatro Crítico Universal aufgezeichnet und untersucht, und er hielt sie für wahr. Die nüchternste Erklärung heute lautet, dass er nach Süden wanderte oder als blinder Passagier mitfuhr und die Jahre den Rest taten. Das Dorf selbst steht als Ganzes unter Schutz: Steinhäuser mit gemeißelten Wappen, gepflasterte Gassen, und dahinter zwei runde Hügel, denen die Kantabrer einen Namen gegeben haben, an dem sie ihre Freude haben.
La veille de la Saint-Jean 1674, un garçon a sauté dans la rivière ici et a disparu. Cinq ans plus tard, des pêcheurs de la baie de Cadix — huit cents kilomètres plus au sud — ont attrapé une créature d'apparence humaine, couverte de quelque chose qui ressemblait à des écailles, et incapable de parler. Après des mois, ils lui ont arraché un mot : Liérganes. On l'a renvoyé chez lui. Il y a vécu neuf ans sans rien dire, puis il est redescendu à l'eau et n'est jamais revenu.Liérganes est sur la CA-160 entre Solares et Miera, à vingt kilomètres au sud-est de Santander. La voiture peut rester près du pont. Le village se parcourt en une demi-heure, et le vieux pont de pierre sur le Miera est le point de départ.Le garçon s'appelait Francisco de la Vega Casar, et l'histoire n'est pas que du folklore — Benito Jerónimo Feijoo l'a consignée et examinée au XVIIIe siècle dans son Teatro Crítico Universal, et il la tenait pour vraie. L'explication la plus sobre aujourd'hui est qu'il a marché vers le sud ou voyagé clandestinement sur un navire, et que les années ont fait le reste. Le village lui-même est classé dans son ensemble : maisons de pierre aux blasons sculptés, ruelles pavées, et derrière lui deux collines rondes auxquelles les Cantabres ont donné un nom qui les amuse.
Vejen derhen
Liérganes ligger på CA-160 mellem Solares og Miera, tyve kilometer sydøst for Santander. Bilen kan stå ved broen. Landsbyen er lille nok til at man går den på en halv time, og den gamle stenbro over Miera er stedet man begynder.
Bilen ved broen. Resten er en halv times gang.
Det særlige
Drengen hed Francisco de la Vega Casar, og historien er ikke folklore alene — den blev optaget og undersøgt af Benito Jerónimo Feijoo i hans Teatro Crítico Universal i 1700-tallet, og han mente den var sand. Den mest nøgterne forklaring i dag er at han vandrede sydpå eller sejlede med som blind passager, og at årene alene gjorde resten. Landsbyen selv er fredet som helhed: stenhuse med udskårne våbenskjolde, brolagte gader, og bag den to runde bakker som cantabrerne har givet et navn de morer sig over.
Feijoo undersøgte det i 1700-tallet og mente det var sandt.