Vejen stopper ikke ved kysten. Den fortsætter ud i havet. Syv kilometer på broer, diger og stenmolér bygget af sprængt fjeld — og til sidst et fiskerleje der engang var Norges største syd for Lofoten.
The road doesn't stop at the shore. It continues out to sea. Seven kilometres across bridges, embankments and stone breakwaters built from blasted rock — and at the end, a fishing village that was once the largest in Norway south of Lofoten.From the E39 turn off towards Smøla and cross the Edøyfjord bridge. The island is flat and windswept — prairie meets ocean. Drive north to Hopen and take road Fv669 out to Veiholmen. The next 7 kilometres are not road over land. They are road over sea. Embankments, shallow channels, narrow bridges. Water on both sides. The horizon is nothing but sky and skerries. In the 1930s they blasted rock to build the harbour — the stones became the road you're driving on.The houses are packed tight — red boat sheds, white walls, narrow paths between them. The Sanden estate from the 1700s is still there: main house, boathouse, barn and storehouse. A farming estate in a fishing village, because whoever built it understood that both were necessary. White-tailed eagles are the village's unofficial residents — Smøla has the world's densest population of nesting white-tailed eagles, and they sit in the masts waiting for the boats to come in.
Die Straße hört nicht an der Küste auf. Sie führt weiter hinaus aufs Meer. Sieben Kilometer über Brücken, Dämme und Steinmolen aus gesprengtem Fels — und am Ende ein Fischerdorf, das einst das größte Norwegens südlich der Lofoten war.Von der E39 biegen Sie Richtung Smøla ab und überqueren die Edøyfjordbrücke. Die Insel ist flach und windig — Prärie trifft Meer. Fahren Sie nordwärts bis Hopen und nehmen Sie die Fv669 nach Veiholmen. Die nächsten 7 Kilometer sind keine Straße über Land. Sie führen über das Meer. Dämme, flache Sunde, schmale Brücken. Wasser auf beiden Seiten. Der Horizont ist nur Himmel und Schären. In den 1930er-Jahren sprengten sie Fels für den Hafenbau — die Steine wurden zur Straße, auf der Sie fahren.Die Häuser stehen dicht gedrängt — rote Bootshäuser, weiße Wände, schmale Pfade dazwischen. Das Sanden-Herrenhaus aus dem 18. Jahrhundert steht noch: Wohnhaus, Naust, Scheune und Speicher. Ein Bauernhof in einem Fischerdorf, weil derjenige, der ihn baute, verstand, dass beides notwendig war. Seeadler sind die inoffiziellen Bewohner des Dorfes — Smøla hat die weltweit dichteste Population brütender Seeadler, und sie sitzen in den Masten und warten auf die einlaufenden Boote.
La route ne s'arrête pas au rivage. Elle continue vers la mer. Sept kilomètres sur des ponts, des digues et des brise-lames en pierre taillée dans le roc — et au bout, un village de pêcheurs qui fut jadis le plus grand de Norvège au sud des Lofoten.Depuis l'E39, prenez la direction de Smøla et traversez le pont de l'Edøyfjord. L'île est plate et venteuse — la prairie rencontre l'océan. Roulez vers le nord jusqu'à Hopen, puis prenez la Fv669 vers Veiholmen. Les 7 kilomètres suivants ne sont pas une route sur la terre. C'est une route sur la mer. Digues, chenaux peu profonds, ponts étroits. L'eau des deux côtés. L'horizon n'est que ciel et écueils. Dans les années 1930, on a fait sauter de la roche pour construire le port — les pierres sont devenues la route que vous empruntez.Les maisons sont serrées les unes contre les autres — hangars à bateaux rouges, murs blancs, ruelles étroites entre elles. Le domaine de Sanden, datant du XVIIIe siècle, est toujours là : maison principale, naust, grange et grenier. Une exploitation agricole dans un village de pêcheurs, parce que celui qui l'a construite avait compris que les deux étaient nécessaires. Les aigles à queue blanche sont les résidents officieux du village — Smøla abrite la population mondiale la plus dense d'aigles à queue blanche nicheurs, et ils perchent dans les mâts en attendant le retour des bateaux.
VEJEN DERHEN
Fra E39 drejer du af mod Smøla og krydser Edøyfjordbroen. Øen er flad og vindpustet — prærien møder havet. Kør nordpå til Hopen og tag Fv669 ud til Veiholmen. De næste 7 kilometer er ikke vej over land. De er vej over hav. Diger, lavvandede sunde, smalle broer. Vandet ligger på begge sider. Horisonten er blot himmel og skær. I 1930erne sprængte de fjeld for at bygge havnen — stenene herfra er den vej du kører på.
Én vej ind. Ingen omveje.
FISKERLEJET
Husene er pakket tæt — røde nøster, hvide vægge, smalle stier imellem. Herregården Sanden fra 1700-tallet er stadig der: stuehus, naust, lade og stabbur. En landbrugsejendom i en fiskerlandsby, fordi den der byggede den forstod at begge dele var nødvendige. Havørnene er fiskerlejets uofficielle beboere — Smøla har verdens tætteste bestand af ynglende havørne, og de sidder i masterne og venter på at bådene kommer ind.
Ikke et museum. Et levende sted der bare ikke rigtig har fortalt nogen om sig selv.